Tekst & foto av Erik Borg
Det kan vippe begge veier for Jone
Jone Valdal er en særs dyktig førsteårsjunior. Han kan få løpe med norske landslagsklær i Bulgaria, men også bli reserve eller kansk
je ikke bli det en gang. Det første uttaksløpet til ungdoms-EM var sprinten med intervallstart på sprint-NM tidlig i mai. Jone ble nummer tre. I pinsen var de tre siste uttaksløpene. Jone ble nummer sju, sju og åtte av de yngre juniorene. Fire gutter og fire jenter vil onsdag bli tatt ut til mesterskapet i Bulgaria.
– Han har et høyt toppnivå. Jone er ikke klink inne, men han er i hvert fall en av de som er på blokka, sier juniorlandslagstrener Håvard Haga.
Førsteårsjunioren kan dermed både bli med og falle utenfor. Noe som vil ha stor betydning er hvor mange førsteårsjuniorer som tas ut til junior-VM i Romania. De som blir med der, kommer ikke til Bulgaria.
Vil være stor stas
– Vi får se hva Håvard tenker. Han må få ta ut, sier Jone.
– Hva sier du om uttaket går din vei?
– Det er en drøm om få løpe med flagget på brystet. Jeg vil ikke stresse med det i år, men det vil være kult å få løpe med flagget så tidlig og få erfaring – om jeg blir tatt ut.
– Hvordan blir det om du ikke kommer med i troppen?
– Da blir målet å levere på O-festivalen, Jeg får vise at jeg burde ha vært tatt ut.
O-festivalen er i Oslo i slutten av juni. Der fortsetter norgescupen. I pinsen var det norgescup med uttaksløp.
Ikke foreldrenes ønske
På den siste av de tre konkurransene på Kongsberg merket 2006-modellen at kroppen var sliten.
– Men resultatet var greit.
– Hva gjorde at du klarte å prestere så godt i en ukjent terrengtype og som førsteårsjunior, konkurrentene var opptil tre år eldre?
– Grunnlaget er mye trening. Så har jeg studert kartet ganske mye de siste par ukene, noe jeg har hatt nytte av. Det var en begrunnelse for alle valg som jeg tok. Løp jeg på en sti, var det en tanke bak, sier Jone og legger til med et smil: – Foreldrene har ønsket at jeg skulle bruke mer tid til å forberede meg til eksamen framfor å se på kart, men orienter
ingen setter jeg over skolen.
Nær VM-kampen
Andreas Vistnes Myklebost var med i kampen om en billett til junior-VM, men noen feil gjorde at han ikke vil være en av de seks guttene som kommer til junior-VM i år.
– Jeg har et bra nivå inne, men det er blitt noen bommer. At jeg ikke kom til junior-VM, er jeg ikke ergerlig over siden jeg ikke presterte bedre, men jeg et sur fordi jeg ikke klarte å prestere bedre. Jeg hadde en del unødvendige småbommer, sier Andreas.
Kalle Jongenburger er derimot klar for mesterskapet i Romania.
– Jeg er ikke fornøyd med farten i motbakkene på Kongsberg. Jeg vil ha bedre form til junior-VM. Jeg har trent på å løpe fort i bakker gjennom hele vinteren. Jeg må få det fram igjen, sier Kalle som vil representere Nederland.
Joda, det var et valg
Førsteårsjuniorene Amalie og Alva var de eneste juniorjentene fra SIL på Kongsberg, men de trives og Alva løper på ingen måte orientering fordi hun er datter av sin far.
Amalie Wathne Thingbø og Alva Christiansen er jevngamle, men også rutinerte med kart og kompass. De har orientert i mange år.
– Vi har orientert siden vi var seks år gamle. Orientering er blitt en del av livet, sier Amalie og fortsetter:– Det er en fin og unik kultur i orientering og fint å treffe jevngamle fra andre klubber. Det er også plass for alle, både for de som tenker resultat og de som er med fordi det er gøy.
– Men må du løpe, Alva, siden din far er leder av orienteringsgruppa i Sandnes IL?
– Han introduserte meg for orientering, men jeg har alltid syntes orientering er gøy. Det er kjekt å orientere og flott å komme på løp fordi jeg kjenner mange.
– Men har det alltid vært helt frivillig?
– Jeg har alltid hatt et valg. Jeg er ikke blitt tvunget til noe.
Har fulgt hverandre
2006-modellene gikk samme i barnehage, så sammen i grunnskolen før de kom i hver sin klasse på Sandnes videregående skole i fjor høst.
– Vi ser hverandre fortsatt mye.
Begge går idrett og kan trene orientering i skoletiden.
På Kongsberg ble det tøffe utfordringer som de mestret fint.
– Det var tungt terreng, og det gikk best på langdistansen, sier Amalie som kom på en fin 29. plass.
Alva var litt forkjølet som virket inn på både fart og konsentrasjon.
– Hodet hang ikke helt med.
Godt på tur
– Dere er de eneste jentene fra Sandnes i junior-norgescupen fra Sandnes. Hvordan er det?
– På vårt årskull har det ikke vært så mange jenter. Men vi har jenter både over og under oss i alder, sier Amalie.
– Vi er gode venner med guttene. I Sandnes trives vi sammen på tvers av alder og kjønn, fortsetter Alva.
– Men det er også greit å ha hverandre selv om det ikke er noe problem å være i undertall med de hyggelige guttene i laget, legger Amalie til.
Godt at guttene er ivrige
Jon Duncan synes fortsatt det er moro å jakte o-poster. Det synes også neste generasjon. Det er ingen tvil om at gode gener er ført videre av mannen som har slått rot i Sandnes.
Siden 2005 har Sandnes vært bostedet for Jon og kona Helen. Nå er familien Duncan en av mange ivrige o-familier i laget. I pinsen var far og de tre sønnene fire av de over 50 deltakere fra SIL. Mor var hjemme.
– Helen kan også å orientere.
Det gikk også unna for Duncan-guttene, uansett alder, under pinseorienteringen på Kongsberg og ble flere plasseringer i toppen.
Sønnene er Finlay (11), Oliver (13) og Thomas (15). Oliver ble til og med klassevinner på Kongsberg. Thomas ble medaljør på Hovedløpet i fjor.
Utrolige meritter
Far Jon ble verdensmester i stafett i Tsjekkia i 2008. Det var da mange mann jaktet gull på den siste etappen. Frankrikes Thierry Gueorgiou ble bitt av en bie. Jamie Stevenson unngikk både bier og bom da det gjaldt. Jon hadde gjort god jobb tidligere i stafetten.
– Det er definitivt mitt største o-øyeblikk, smiler Jon.
Tiomila er tre ganger vunnet med Halden, og Jukola er vunnet med Kristiansand. Etter VM i Trondheim i 2010 satte Jon strek for karrieren.
– Da jeg la opp, ble det Sandnes IL.
Jobben avgjorde
– Hvorfor ble Sandnes bostedet for 18 år siden?
– Jeg er geolog og arbeidet for BP i Aberdeen. På grunn av orienteringen hadde jeg vært mye i Skandinavia og hadde lyst til å bo her. BP hadde kontor i Stavanger. Da følte jeg ikke at Stavanger var det beste stedet med tanke på kart og terreng.
Hadde oljeselskapet hatt kontor i Halden eller Kongsberg, kunne det nok blitt bosted i en av de byene.
– Men det var i Stavanger som BP hadde kontor, og nå blir vi Sandnes..
Felles glede
Til pinsen ble det bussing i mange timer.
– Jeg føler meg heldig fordi alle guttene er ivrige og vil være med. De har det bra med orienteringen. Jeg tenker litt på dem når jeg løper. Jeg undrer hvordan det går for dem. Da jeg var eliteløper, tenkte jeg meg bare på meg selv.
Alle er blitt ivrige med kart og kompass.
– De har så lyst til å være med.
– Hva gjør at de lykkes så bra?
– Det er mange gode trenere i Sandnes. Når guttene vil være med, så er de motiverte og lærer. De er også med fordi det er sosialt og gøy. Guttene har fått mange venner. Hadde de ikke vært med, ville det vært verre for meg å delta. Jeg synes fortsatt det er veldig artig. Så jeg er heldig fordi guttene er ivrige. Jeg tror omtrent halvparten av de jeg konkurrerte med, ikke deltar mer. I stor grad skyldes det at resten av familien ikke deltar, sier 47-åringen